Innlegg nr 4 Informasjons og kommunikasjonsteknologi, læring og klasserommet

Innlegget bygger på Sten R. Ludvigsens artikkel. Artikkelen tar for seg de ulike ”klasserom” og deres evne til å legge til rette for læring for elevene. Ludvigsen tar utgangspunkt i to tradisjonelle læringssyn. Det ene hvor man tenker at kunnskapsoverføringen skjer fra lærer til elev, det ”tradisjonelle klasserom” hvor elvenes forkunnskaper eller hva da kan fra før i liten grad vektlegges. I dette klasserommet måles undervisningen i form av læringsresultater. Jeg vil presisere at dette er forenklinger slik at skillene kommer tydeligere frem. Min erfaring fra de skolene jeg har arbeidet er at lærere bruker kombinasjoner hentet fra flere ulike læringssyn. I hvor stor grad den enkelte lærer er bevisst i sitt valg av metoder er jeg mer usikker.

I det andre klasserommet er elevene mer aktive, det ”konstruktivistiske klasserom”. Her er man mer opptatt av elevenes forkunnskap, og ut i fra den og sammen med elever utvikle nye begreper og kunnskap. Fokuset er på interaktive læringsprosesser hvor elevene tar aktivt del i resonnering og drøfting frem mot en løsning (Pea 1996 og Goldman 1996). Begge disse tilnærmingene har et individuelt fokus i motsetning til ”klasserommet som læringsfelleskap”. Wenger, Goldman m.fl. side 130 i heftet fokuserer på læring i klasserommet som et praksisfelleskap. Begrepet ”situert læring” brukes også om det samme. De knytter kognisjon (”det som skjer mellom ørene”) og læring til sosiale prosesser. Det betyr altså at for at vi skal lære må det skje knyttet til sosiale prosesser, altså i relasjon med andre. I tillegg betyr det at mye læring skjer i andre sammenhenger enn i klasserommet. For eksempel vil det å lære å spille piano være mye mer effektivt i samhandling med en ”modell” enn det å bli fortalt at man må trykke på tangentene (det tradisjonelle klasserommet). Mer teoretisk sagt betyr det at man ”kobler den formaliserte, intuitive og erfaringsbaserte kunnskapen og sosiale forhold ”(Ludvigsen s 131). Hvordan kan vi få til en slik læringssituasjon for våre elever ved vår skole? Hvordan kan vi bruke IKT som artefakt?

Tips: Noen tanker kan hentes på side 132 og 133 hos Ludvigsen.

-          Knytte til elevenes forkunnskaper, kulturell bakgrunn

-          Oppleve at det er relevant

-          Vektlegge kollektive arbeidsformer

-          Utvikle evner til å delta i komplekse aktiviter

-          Fremheve klasserommet som læringsfelleskap

Innlegg nr 3, læring og IKT, Sten Ludvigsen

I kompendiet finner vi blant annet S Ludvigsen "læring og ikt", hvor han snakker om at det i mange yrker foregår en forskyving av kunnskap. Han mener at i fremtiden blir mer og mer viktig å kunne tolke informasjon ved hjelp av ulike artefakter (Sæljø - verktøy for læring) og integrere/bruke dem i det vi skal gjøre. Det pekes på flere ulike funksjoner som blir viktige (se side 159). Disse i sum stiller store krav til at den enkelte kan velge å sortere og bruke kunnskapen til å løse nye utfordringer. Slik jeg oppfatter det vil det da på den ene siden viktig for oss i skolen å gi elever en noenlunde solid basiskunnskap, og vise hvilke kilder kunnskap kan hentes fra. På den annen side blir det viktigste å bevisstgjøre elevene på egne strategier for læring slik at de kan bruke det de vet fra før når ny kunnskap skal utvikles og læres. Slik jeg tolker Ludvigsen er det denne kompetansen som blir den viktigste for å kunne møte et raskt omskiftelig samfunn hvor blant annen kompetanse til å endre seg i takt med nye utfordringer blir sentralt.

Dette er en av de største utfordringene for oss som lærere slik jeg ser det da vi på den ene siden står nærmest som kulturbærere for et mer tradisjonelt læringssyn hvor lærer sitter på kunnskapen og ”deler ut i passe mengder”. På den annen side møter vi et samfunn i rask endring som krever en viss basiskunnskap samtidig som det stilles enorme krav til å kunne anvende kjent kunnskap for å utvikle ny kunnskap. Slik jeg ser det kommer vi ikke utenom en endring i læreres læringssyn, samt en endring i måten vi legger til rette for læring i klasserommet. Er dette en riktig forståelse, hvordan får vi i så fall med lærere? Hva blir viktige virkemidler i praksisfeltet for å gjøre både lærere og elever i stand til å møte de nye kompetansekravene på en god måte?

Innlegg 2 ”ledelse, læring og mestring i teknologitette klasserom.”

Innlegget tar utgangspunkt i Kjell Halvorsens artikkel ”ledelse, læring og mestring i teknologitette klasserom.”

Artikkelen innledes med at to lærere med to ulike ståsteder uttaler sitt syn at alle elever i videregående skole skal ha hver sin bærbare pc. Den ene sier maskinene skaper større forskjeller, den andre sier at teknologien utjevner forskjellene mellom elever. For å klargjøre vil jeg drøfte det som artikkelen videre sier, hentet fra spørreundersøkelse i Nord - Trøndelag 2009.

I undersøkelsen er det enighet om at maskinene er en nødvendig forutsetning for deltagelse i et samfunn som blir mer og mer digitalisert. Stort sett alle lærere bruker regneark, tekstbehandling og It’s learning som læringsplattform, men de oppfatter at læringsutbyttet er svært ulikt hos elevene. Spørsmålet om hvordan vi kan integrere teknologien i pedagogisk praksis på en slik måte at vi utfordrer og videreutvikler elevers og læreres læring? Men tallene kan virke nedslående. Bare hver tredje, fjerde eller femte lærer har noe positivt å si om digitale hjelpemidler og læringsutbytte. Fire av fem lærere mener maskinene fører til mer ikke- faglig aktivitet. Er det da slik at vi har mislykkes eller er det slik at pensum ikke ”harmonerer” med den hurtighet utviklingen går i, og er det slik at lærere ikke makter å lede klassene slik de kunne før innføringen av bærbare datamaskiner i videregående skole?

Undersøkelsen svarer noe på dette. Den sier blant annet at det er stor sammenheng mellom at lærere sier det er mer utfordrende å lede klassen og økt, ikke – faglig aktivitet blant elevene. Men kan det være slik at vi holder for mye fast på lærers kontroll, lærers gjennomgang av fagstoff o.s.v? Burde vi kanskje starte en læringsøkt med en svært kort gjennomgang av lærer, en beskrivelse av læringsmål, hva som kreves/forventes, og deretter slippe elevene litt ”løs” etter hvilken læringsstrategi den enkelte har mest effekt av?

En annen utfordring artikkelen tar opp er to av tre læreres frustrasjon over at de kan sine fag, men ikke har tilstrekkelig digital kompetanse; ”…jeg føler meg ikke kompetent til å undervise lenger…. Betyr det at lærerskolene ikke henger med i det digitaliserte samfunnet?

Tross den noe negative beskrivelsen over er hver femte lærer enig i at yrket er mer motiverende, hver fjerde mener de har bedre kontakt med elevene, men fortsatt er opplevelsen av økt belastning i negativ utvikling. Med bakgrunn i dette kan det virke slik at lærere har behov for en betydelig kompetanseutvikling innen dette området. Det innbærer at det blir avsatt både tid og penger nasjonalt og lokalt for å få dette til. Det er likevel ingen enkle løsninger da vi vet at det i små kommuner er vanskelig med rekruttering, og dermed også problematisk om deler av lærerstaben må skoleres og vikarer, som ikke er å oppdrive, skal settes inn.

Blir da hovedutfordringen for kommuner å legge til rette for tilstrekkelig digitalt utstyr, hovedutfordringen for ledere å legge til rette for og gi lærere nødvendig kompetanse for møte de ”nye” læringskravene, og blir det en hovedutfordring for lærere å legge til rette for at elever utvikler riktig type kompetanse i møte med en omskiftelig skoleverden?

Innlegg 1 Nye utfordringer for lærer og ledere

Innlegget tar utgangspunkt i Hauge, Lund og Vestøls artikkel ”nye kontekster for læring”. Artikkelen problematiserer hvordan vi kan lære ved hjelp av nye artefakter i nye kontekster. Læring gjennom nettverk og ved hjelp av hverandre fremheves som en meget effektiv måte å lære på i vårt moderne samfunn. Dette understøttes av (Castells 1996 og Gee 2000). I skolen ser vi av egen praksis at elever kan prestere på ett nivå innen en arbeidsmåte, mens samme eleven presterer på et langt høyere nivå dersom denne settes inn i ”rette konteksten”. Noen ganger kan det være om aktiviteten treffer rett, andre ganger kan det være at det er den ”riktige” lærer som skal til, andre ganger igjen kan det handle om det riktige verktøyet f. eks at datamaskinen og riktige oppgaver på denne er det som skal til for å få eleven til å prestere bedre. Vi ser også at om elevene kommer sammen med ”de riktige” medelevene i grupper eller nettverk, så kan også dette gi god resultater for elevens i læring. Sæljø 2000 understøtter dette hvor han peker på at tenkingen vår er nøye knyttet til situasjoner, forløp, tid, sted og tilgjengelige ressurser. Videre peker forfatter på tre innfallsporter for læring. Den første er nettverk knyttet til dialoger, hvor hovedpoenget blir å sørge for at gjennom språket assimilerer og akkomoderer. Det vil blant annet si at læringen ikke bare skjer gjennom avkoding fra en bok, men mer gjennom dialogen knyttet til f. eks en bok. Den andre er nettverk gjennom artefakter. Det vil si at en praksis som vi har f. eks samtale med hverandre kan videreutvikles gjennom et verktøy (artefakt) til et høyere nivå f. eks at vi tar i bruk mobiltelefonen for å kunne snakke f. eks oftere. Om utviklingen av nye artefakter øker kvaliteten på samtalen kan nok diskuteres. Mange vil nok hevde at vi kanskje er i ferd med å miste noe verdifullt når mobiltelefoner. Facebook osv tar overhånd og kommer i stedet for den ”gode gamle samtalen”.

Den tredje læringsformen er gjennom digitale nettverk. Forfatterne peker på digitaliseringen av kulturelle verktøy endrer seg, noe som gjør at både relasjoner og kontekster endrer seg. I skolen kan det se ut til at endringen av verktøyene har gått raskere enn endringen av bruken av dem på en pedagogisk god måte. En del lærere vil nok hevde at mye av tida går på oppkobling av datamaskiner, surfing på nett, spill osv, og at dette tar tida bort fra pensum. Innføring av datamaskiner er slik jeg ser det en ”kulturendring” som nødvendigvis vil ta noe tid, men når det tekniske er på plass vil nok flere og flere lærere og elver oppleve nytten og gleden med at en kan lære mer og raskere gjennom nye artefakter. I stor grad mener jeg dette har med at kulturen og kunnskapsbegrepet/læringsbegrepet er i endring. Det betyr i følge det sosiokulturelle perspektiv at det er selve aktiviteten og elevers og læreres deltagelse i denne som er selve grunnlaget for læring. Utfordringen for lærere blir da å lage undervisningsopplegg som knytter læringen til mange ulike interaksjoner både på skolen og utenfor skolen.

Blogg som eksamen

Vi vil ta for oss temaene:

1. Nye ufordringer for lærere og ledelse
2. IKT og elevenes læring

Vi velger undertema (4-5 stk hver) fra pensum som legges ut på bloggen.