Innlegg 2 ”ledelse, læring og mestring i teknologitette klasserom.”

Innlegget tar utgangspunkt i Kjell Halvorsens artikkel ”ledelse, læring og mestring i teknologitette klasserom.”

Artikkelen innledes med at to lærere med to ulike ståsteder uttaler sitt syn at alle elever i videregående skole skal ha hver sin bærbare pc. Den ene sier maskinene skaper større forskjeller, den andre sier at teknologien utjevner forskjellene mellom elever. For å klargjøre vil jeg drøfte det som artikkelen videre sier, hentet fra spørreundersøkelse i Nord - Trøndelag 2009.

I undersøkelsen er det enighet om at maskinene er en nødvendig forutsetning for deltagelse i et samfunn som blir mer og mer digitalisert. Stort sett alle lærere bruker regneark, tekstbehandling og It’s learning som læringsplattform, men de oppfatter at læringsutbyttet er svært ulikt hos elevene. Spørsmålet om hvordan vi kan integrere teknologien i pedagogisk praksis på en slik måte at vi utfordrer og videreutvikler elevers og læreres læring? Men tallene kan virke nedslående. Bare hver tredje, fjerde eller femte lærer har noe positivt å si om digitale hjelpemidler og læringsutbytte. Fire av fem lærere mener maskinene fører til mer ikke- faglig aktivitet. Er det da slik at vi har mislykkes eller er det slik at pensum ikke ”harmonerer” med den hurtighet utviklingen går i, og er det slik at lærere ikke makter å lede klassene slik de kunne før innføringen av bærbare datamaskiner i videregående skole?

Undersøkelsen svarer noe på dette. Den sier blant annet at det er stor sammenheng mellom at lærere sier det er mer utfordrende å lede klassen og økt, ikke – faglig aktivitet blant elevene. Men kan det være slik at vi holder for mye fast på lærers kontroll, lærers gjennomgang av fagstoff o.s.v? Burde vi kanskje starte en læringsøkt med en svært kort gjennomgang av lærer, en beskrivelse av læringsmål, hva som kreves/forventes, og deretter slippe elevene litt ”løs” etter hvilken læringsstrategi den enkelte har mest effekt av?

En annen utfordring artikkelen tar opp er to av tre læreres frustrasjon over at de kan sine fag, men ikke har tilstrekkelig digital kompetanse; ”…jeg føler meg ikke kompetent til å undervise lenger…. Betyr det at lærerskolene ikke henger med i det digitaliserte samfunnet?

Tross den noe negative beskrivelsen over er hver femte lærer enig i at yrket er mer motiverende, hver fjerde mener de har bedre kontakt med elevene, men fortsatt er opplevelsen av økt belastning i negativ utvikling. Med bakgrunn i dette kan det virke slik at lærere har behov for en betydelig kompetanseutvikling innen dette området. Det innbærer at det blir avsatt både tid og penger nasjonalt og lokalt for å få dette til. Det er likevel ingen enkle løsninger da vi vet at det i små kommuner er vanskelig med rekruttering, og dermed også problematisk om deler av lærerstaben må skoleres og vikarer, som ikke er å oppdrive, skal settes inn.

Blir da hovedutfordringen for kommuner å legge til rette for tilstrekkelig digitalt utstyr, hovedutfordringen for ledere å legge til rette for og gi lærere nødvendig kompetanse for møte de ”nye” læringskravene, og blir det en hovedutfordring for lærere å legge til rette for at elever utvikler riktig type kompetanse i møte med en omskiftelig skoleverden?